For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges
‚For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges‘ er en roman om Krister Larsen, elektriker med yrkesstolthet og ryggprolapser. Det er en roman om å vite bedre, men aldri få rett. Om å skjønne systemet, men aldri få overtaket. Om kjærlighet, aggresjonsmestring og svart arbeid.
Boken er formet som en eneste lang enetale: Protagonist Krister Larsen snakker til oss, prater sammenhengende, fra første setning til siste punktum. Han tar i bruk hele registeret av faste uttrykk og talemåter som har kommet i hans vei, gjerne frisert og omformulert: Like umiskjennelig Drammen og arbeiderklasse-smart som det er Kyrre Andreassen. Det er morsomt, men også dystert.
Krister Larsen er ikke bare elektriker med flere prolapser på gang samtidig, han er også en leser. Antikkens historie, for eksempel, den interesserer Krister Larsen. Han følger med i verden. Folk omkring ham lever i tråd med vår tids uendelige letthet, bryr seg ikke om så mye. Krister, derimot, har et begrunnet og spissformulert syn på det meste.
Denne boken er morsom, veldig morsom, men også brutal. Mesterstykket i romanen – intet mindre – ligger allikevel i den kjølige, men elegante overgangen til noe dystrere, mer truende og irrasjonelle sider ved den glade pratmakeren fra Drammen.
Han er for eksempel ingen voldelig mann, forsikrer han oss. Selvsagt ikke, han har da kontroll. Men slår gjør Krister. Noen ganger må det til: Respekt, ikke vike, slå til først. Krister Larsen skremmer folk, kone og sønn inkludert. Han dummer seg ut i fylla, roter kjærligheten til for seg og Marianne. Krister Larsen er en mann i krise – på full fart mot sammenbruddet. Eller kanskje ikke …
Ingen romankarakter er så velegnet som en Krister Larsen når det kommer til satirisk raljering med den dumhet som iblant finnes innebygget i byråkrati, helsevesen og annen offentlig tjenesteproduksjon. Kristers kolleger på kurssenteret, sønnens skole og dusten på NAV får så øra flagrer. Mens leseren aner at her er det faktisk også noen korn av sannhet gjemt i den verbale julingen.
«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» er altså en roman om en mann, kanskje til og med om menn, i en livsposisjon der den kjente verden truer med å kollapse, bli uforutsigelig. Samtidig byr Kyrre Andreassen på stilsikre studier av livet i randsonen av den besynderlige rikdommen som har tilfalt oss alle – hva den har gjort med oss og vårt forhold til viktig og uviktig, rett og galt, det som er vesentlig og det som ikke er det.
Kyrre Andreassen skriver med stor empati og respekt for sin protagonist Krister Larsen og den mørke nedoverbakken vi går sammen med ham. Uten den hadde dette vært en mindre roman, et mindre løft enn det faktisk er.
